Avskjed – Par

Avskjed – Par :

Jeg sto lent inntil deg, nøt varmen fra kroppen din, hendene dine som forsiktig lå på korsryggen min, og trodde hjertet mitt skulle briste. Det eneste jeg ville var å bli stående i all evighet, min kropp mot din, lukten din i nesen, deg inntil meg… Vissheten om at det ikke var mulig, fikk meg nesten til å begynne å gråte. Kroppsholdningen din sa meg mye, mer enn jeg tror du var klar over. Du holdt tilbake, selv om jeg innerst inne trodde og håpet du følte noe for meg ennå. Kanskje du gjør det, du er flink til å skjule følelsene dine når du vil, men jeg tror du hadde lukket de bort for ikke å bli mer såret… Du hadde stengt meg ute, det var over.

Jeg trekker meg vekk, har stått slik litt lenger enn en vanlig vennskapelig klem tilsier, og har nok klemt litt hardere enn nødvendig – en gang vi snakket om dette, sa du at man kjenner på en klem hva som ligger bak. Du må ha oppfattet at jeg helst ikke vil slippe deg ennå, selv om vi er enige om at det aldri kan bli oss.

Jeg er stolt av meg selv og min selvkontroll når jeg med et skjevt smil sier snakkes! Du ser på meg, og jeg aner noe mer i øynene dine, undertrykket smerte, lengsel, noe… jeg forbanner meg selv når jeg hører ordene som kommer over leppene mine, det var akkurat dette jeg ikke ville skulle skje! Jeg skulle være sterk, ikke dumme meg ut, vise at jeg taklet dette… Latterhrm, fulgt av nedslåtte øyne og et skrått blikk, takk. Nå får jeg gå og prøve å komme over deg igjen… Men jeg har hatt det gøy. Dumt jeg var sjenert når du var interessert… Men nå skal jeg gå. Før jeg sier flere dumme ting. Slik som at du får komme med et hint hvis du ombestemmer deg. Snakkes. Jeg rygger bakover, ser på deg, håper øynene mine ikke røper alt, selv om jeg vet de er fuktigere enn normalt, at det lyser følelser, håp, smerte og anger fra dem. Et siste blikk delt, og jeg snur, rømmer nesten.

Jeg stuper inn i bilen, lukker døren, endelig et sted hvor jeg har en illusjon av privatliv… Bilen er mitt tilfluktssted, og jeg lener meg mot rattet, magen er i opprør, hjertet mitt har det vondt. Faen ta deg, hvisker jeg, og vet ikke om jeg mener meg selv eller deg. Fisker frem enn cd, og rivstarter slik at det hyler i dekkene. Forbanner meg selv, det hørte du sikkert, jeg vil ikke at du skal se hvor mye jeg bryr meg, både for min egen del og din. Selv om jeg nettopp har utlevert meg totalt. Gitt deg ennå mer makt over meg… Vet jeg har såret deg, og samtidig kan jeg ikke la være å tenke på hvor dumt dette må se ut. Jeg vokter meg selv, hater å gjøre meg selv til latter…! Avskyr meg selv for å ønske at du holdt meg fast, hvisket ”ikke gå”, inn i øret mitt… ønskedrømmer!

Jeg tørker hissig bort en tåre som triller nedover kinnet, bilen setter som av seg selv turen mot steder vi har vært sammen… Jeg klarer ikke stoppe, automatisk kjører jeg de gamle velkjente rutene, og tankene kommer… Det sies at 98% av våre tanker er det samme eller en videreføring av tanker vi har tenkt før, og jeg kan tørt bekrefte at det stemmer… Eller, den rasjonelle delen av meg, som ligger som en sarkastisk tilstedeværelse inne i hodet mitt, kan bekrefte det. Den kommer med bebreidelser, sier, hva var det jeg sa, ennå en gang har du greid å ødelegge for deg selv, når skal du lære? Endelig kunne du fått ham, og du nektet, holdt tilbake. Du har brakt dette på deg selv, ditt nek…!! Hold kjeft! hveser jeg mot stemmen, skrur opp lyden på musikken, griper hardt om rattet. Nå vet jeg hvor veien går, og jeg smiler sårt, hvor mange ganger har jeg ikke vært der, tenkt på deg, grublet, kjent på alt jeg føler for deg… Secret Garden, Elegie, strømmer ut av høytaleren, balsam for sjelen min…

Når jeg kommer ut på stranden, er solen i ferd med å gå ned. Jeg parkerer på det vanlige stedet, tenker på den gangen jeg fikk deg med meg ut hit… Været var kaldere da. Sommeren i år har ikke brakt med seg en sommerflørt, mer en kulminasjon på noe som har foregått over flere år… Here I Am med Bryan Adams overtar, den kjente melodien, forsiktig og mild, får meg til å bli reflektorisk. It’s a new start… Det er det… Virkelig. Jeg smiler igjen, gjennom tårene. Blir sittende og se på landskapet foran meg, tenker både kjente og nye tanker, har det ikke fullt så vondt lenger. Har jo vist dette kommer til å skje…

Med roen kommer evnen til å tenke over hva som skjedde når vi skiltes for så få minutter siden. Jeg vekselsvis forbanner meg selv for å være svak, og berømme meg selv for å være ærlig… Og en krok av meg håper jeg ikke gjorde det verre for deg. Et rent brudd hadde kanskje vært bedre… Siden vi skal treffes igjen… Men jeg vil ikke ha det ugjort. Hoveddelen av meg vil ikke det. Låser bilen, og går ned i sanden, skoene sparker jeg av meg, vannet er lunkent, vinden rusker meg i håret, det er nesten ikke andre mennesker her. Alene går jeg med tankene mine, med kaoset av følelser.

Setter meg til slutt ned på en stein, jeg har kommet til enden av stranden, halve solen er under horisonten nå. Akkurat her har jeg gått med deg, bare noen meter lenger borte snudde vi, på en måte som hadde vært den perfekte foranledningen til et ømt og romantisk kyss… Det gjør vondt inne i meg med tanken, selv om jeg smiler, hvorfor, hvorfor…?

Ser tankefullt ned på mobilen jeg holder i hånden, nesten uten å merke det, jeg håper på et tegn, en melding, eller at du skal ringe… Selv om jeg innerst inne vet at den ikke kommer til å komme. Så jeg lener haken på knærne jeg har trukket opp til brystet, og dikter alternative slutter, fantaserer og dagdrømmer som jeg så ofte har gjort før… Det kunne skjedd…

Meldingen tikker inn, og jeg skvetter. Blir sittende med mobilen klemt i hånden, utsetter øyeblikket jeg må åpne den, vet jeg antageligvis kommer til å bli skuffet og såret, men kan ikke la være å håpe… Jeg ser navnet ditt, og hjertet kommer nesten ut av brystet mitt. Ser den første linjen… Hva får deg til å tro jeg ikke er interessert lenger?

Bare det. Sommerfugler med klør i magen min. Jeg lukker øynene, skjelver, prøver å motstå trangen til å svare så fort jeg bare klarer, vil vente litt, ikke gi noe tegn til at jeg henger med telefonen og venter på livstegn… Helvete heller, har avslørt meg ganske kraftig allerede i dag… Hvis du er ute etter å fremme ditt eget ego, ved å finne ut nøyaktig hva jeg føler, så samme det… Skal heller gi deg den gleden.

Hvis det er jeg som på normalt jente-vis har tolket igjen, så… Men mangel på kontakt blir ganske tydelig når den etterfølger veldig mye kontakt over en lengre periode… og du har ikke vært veldig ivrig til å ta hint eller begi deg inn på de vanlige temaene!

Lang melding, jeg vet det. Men det er du vant til. Og jeg vil verne litt om bildet jeg har av meg selv… Sender meldingen av gårde, ser utover havet igjen, passende sted dette her. Forbereder meg selv på at det tar en stund for deg å svare. Du liker å tenke, og kommer nok til å forkaste ganske mange svar før du endelig sender ett, hvis jeg får et svar i det hele tatt…

Hehe, gutter og hint, det var det. Travelt liv, unnskyldning? Men du har litt rett. Beskjeden, vet du. Du er på stranden? Jeg flirer, det er så likt deg. Du kjenner meg ganske godt. Skulle bare mangle, egentlig.

Hehe, flink gutt. Er jeg virkelig så lett og lese?

Samtalen faller inn i vante baner, kjent og kjært, jeg kjenner håpet, selv om det er på en annen måte enn før. Nå har det skjedd, kortene er på bordet, snart blir det en avgjørelse. Men uansett er vi tilbake i et spor, jeg har ikke ødelagt alt, han vil ha kontakt ennå!! Jeg flyr på følelsen, slår hardt på den sarkastiske stemmen som hvisker at han bare utnytter deg, det må du vite, dust! Jeg vet, jeg vet, roper jeg tilbake, men la meg få nyte, la meg få disse siste restene, du vet det er det siste jeg noen gang får, oss to sammen er ikke aktuelt, men jeg vil, åh, jeg vil ha litt mer før det er over!! Ikke så vanskelig å gjette =) noe imot selskap? Hehe, trodde det var ganske klart 😉 nå kan du tyde nå! Jeg kan ikke motstå fristelsen til å erte litt, jeg liker meg nå, kjente trakter, samme gamle stil.

I det fjerne ser jeg en skikkelse komme ned på stranden, for langt borte til at jeg kan se hvem det er, men det er noe med holdningen, måten å gå på… Jeg reiser meg og begynner rolig og gå, ser at personen nøler litt, ser ut som om han ser i begge retninger før han går meg i møte… Det er tydelig at det er en mann, i alle fall. Jeg kan nesten ikke puste, har lyst til å løpe, hoppe og danse, det er som jeg har lopper i blodet…

Vi nærmer oss hverandre, og det er deg. Jeg har vært nesten sikker lenge nå, og nå ser jeg deg. Du kommer mot meg med hendene i lommene, så utrolig pen… Jeg har også hendene i lommene, selv om jeg egentlig har mest lyst til å rekke de ut mot deg, løpe deg i møte, kaste meg inn i armene dine, kysse deg, ta på deg… Vi stopper på et par skritts avstand, du tar hendene opp av dine lommer, ser på meg, jeg ser tilbake, smiler svakt. Hei, sier jeg, du ser ned, ler litt, hei, sier du, hendene i lommene igjen. Vi tør ikke helt møte hverandres blikk, skal vi gå, sier jeg, snur meg litt mot den retningen jeg kom fra, du kommer opp på siden av meg, og vi rusler nedover stranden.

Nå er det vel varmt nok i vannet til at du kan vasse, spøker jeg, for å bryte stillheten. Se, godt og varmt, ikke kaldt i det hele tatt! …og sparker vann på deg. Du stopper, gjør en smilegrimase, og tørker vannet bort fra fjeset, ser på meg med et blikk jeg ikke helt klarer å tyde. Nå står jeg henslengt, til anklene i vann, med et engleutrykk i ansiktet. Du tar demonstrativt av deg skoene, og med dem i hånden trør du uti. Slår ut med armene, som for virkelig å vise hva du har gjort, og vi går videre. Jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn, engstelig, forvirret, glad, redd, alt på en gang, og tar meg kraftig sammen. Du ser nesten ikke på meg, situasjonen er bare rar, ingen vet helt hvordan vi kan begynne en samtale.

Når vi kommer bort til steinen jeg satt på, har vi gått lenge i stillhet. Setter oss ned, side om side, nesten slik at vi berører hverandre. Jeg bryter stillheten, orker ikke mer nå. Skal ikke være lett…! Utbryter jeg kokett sjenert. Du ler en lettet latter, ser på meg, og legger armen rundt skulderen min, drar meg inntil deg, klemmer meg, nei, skal ikke det!

Vi blir stille igjen, men nå er det en god stillhet. Deg med armen rundt skuldrene mine, og jeg med en hånd på låret ditt, vi stryker hverandre lett med fingrene, nyter varmen og den stille erkjennelsen av at vi bryr oss om hverandre, vi godtar begge at dette er bare for her og nå, og at vi har nok med det. Jeg lukker øynene, har det så godt… Kjenner fingrene dine som stryker meg på armen, kiler meg, koser…

Du beveger deg litt, jeg ser opp på deg, ser inn i de blå, alvorlige øynene dine, og møter deg i et forsiktig kyss. Ingen kan kysse slik som du, så mykt og lett, så forsiktig, men samtidig så fast… Den andre hånden din kjærtegner nå kjeven min og kinnet mitt, leker med håret mitt, mens tungespissene våre møtes. Jeg koser deg på ryggen og låret, kjenner hvordan varmen sprer seg i kroppen min, hvordan jeg smelter inn mot deg, og hvordan du svarer…

Var det dette du mente med hint…? Hvisker du, og kysser meg på kinnet, kjeven, halsen og i nakken, mange små, lette kyss, en anelse tunge som gir meg illinger nedover ryggen. Noe sånt, hvisker jeg tilbake, mens jeg stryker deg på magen og brystet, ønsker meg til et rolig sted hvor vi kunne vært alene og bare utforsket hverandres kropp…

Kom, sier du, tar begge hendene mine og reiser meg opp, jeg har en film du skal se. Litt snytt over at kontakten er brutt, men fornøyd med situasjonen, sier jeg i ironisk glede, hurra, nå skal du utnytte noen av mine svakheter!? Åh ja, svarer du, mens du gliser, drar meg bortover stranden mot bilen. Jeg himler med øynene, og river meg løs. Førstemann! roper jeg, og setter av gårde. Du…! hører jeg bak meg, og jeg kaster tilbake, husk skoene dine! …og holder på å knekke sammen når jeg hører deg bråsnu og løpe tilbake.

Når du ser forspranget jeg har fått gir du opp. Heldigvis for min del, jeg skal ikke skryte på meg å være i god form! Så når jeg stopper, henger fremover for å få igjen pusten, har du nok av tid til å ta meg igjen. Dårlig form? Spør du ertende når du endelig når meg igjen. Ha, bedre enn deg, du tok ikke igjen en liten jente som meg engang! slenger jeg tilbake med et flir, og du ler. Som jeg har savnet latteren din…! Kjenner det i hele meg, sitrer i fingrene og i leppene, og det er ikke bare fordi jeg er andpusten… Nå leker du gentleman, og ber frem albuen din. Oioioi, spøker jeg, og du sender meg ennå et blått blikk. Jeg elsker det!

Blir ikke sagt mye på veien bort mot bilene, vi nyter hverandres selskap og følelsen av kroppskontakt. Jeg lever akkurat her og nå, vil ikke tenke, bare nyte den tiden jeg får…

Det er rart å sette seg inn i hver sin bil, når vi begge skal samme sted… Mot deg… Mot den leiligheten, som jeg vet er tom, hvor om et par strakser vi skal være alene… Kjenner tanken pirrer meg, og skremmer meg, kan tenke meg hva kan skje… Jeg har så lyst på deg… Men vet ikke helt om jeg tørr… Musa mi er våt nå, jeg kjenner murringen, gnir lårene sammen, tenker på dine lepper mot mine, hendene dine som stryker meg over ryggen…

Vel fremme har du allerede lastet teppe og puter opp i sofaen, og funnet frem sjokoladen. Filmen ligger på bordet. Jeg stønner. Neeei, du kan ikke utsette meg for dette, jeg kommer til å få mareritt og evige traumer! Neida, gliser du, går så bra så! Tittelen Dum og Dummere skriker mot meg, jeg gjemmer ansiktet i hendene og sutrer. Kom nå, se, du har fått masse puter og et teppe, og har til og med en armkrok tilgjengelig! Dette skal gå så bra så!

Jeg sender deg et stygt blikk, før jeg slenger meg ned i sofaen med en pute i fanget. Du flirer, og setter på filmen, før du nonchalant setter deg ved siden av meg, legger armen rundt skulderen min og kysser meg på håret. Er det noe jeg elsker så er det det… Så det krever skuespill fra min side å glo mannevondt på deg, før jeg klemmer til rett over kneet. Smilet ditt forsvinner, og du hopper til. HA, hevn!! Uttrykket ditt, og blikket ditt, går rett sør. Mørk humor, litt fandenivolsk… Du tar tak i meg, og med en flytende bevegelse har du plassert meg i fanget ditt, med hodet oppå en pute, mens du holder armene fast inntil kroppen. Nå skal vi se film, sier du bestemt, og setter deg godt til rette. Jeg kjemper litt halvhjertet, før jeg med latterhikst og stønn gir opp og begynner å følge med.

Det dunker mellom lårene mine, og brystene mine skriker etter å bli berørt! Filmen har vel vart et kvarter nå, et kvarter intens tortur… Det å ligge i fanget ditt, i din makt, mens jeg hører hjerteslagene dine og pusten din, kjenner lukten av deg, og noe gjennom puten jeg innbiller meg er en stor ståpikk… Mens den ene hånden din kjærtegner håret mitt, og den andre stryker meg over magen, siden, hoften og låret… Stille og rolig, opp og ned, kilende, kosende…

Tør nesten ikke røre meg, i frykt for at du skal misforstå og slutte… Så jeg legger hendene over ansiktet og ynker meg, for at du riktig skal forstå hvor fælt jeg har det. Bevegelsen får t-skjorten til å skli litt opp, og blotter dermed magen min. Hånden din tar pause et øyeblikk, før den sakte og forsiktig begynner å stryke huden min, sirkelbevegelser som stadig kryper oppover mot brystene. Jeg puster tyngre nå, vet du føler det, jeg kan føle hjerteslagene dine, du er tent nå…

Hånden din sniker seg opp over brystene mine, stryker forsiktig utenpå bh’en, over bhen, kjærtegner huden… Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av hendene mine, så jeg legger dem ned, forsiktig, for at du ikke skal slutte, det er så godt… Øynene mine glir nesten igjen av seg selv, du rister litt i meg, Hold deg våken nå, mye igjen ennå! Jeg mumler noe, smiler svakt, hvisker Behagelig! Jeg kjenner du ler, fortsetter å stryke brystet mitt… Sniker seg under bhen, kløften, det andre brystet…

Du beveger på deg, jeg vet ikke hvor lenge det har vart, har vært i en transe av nytelse… Behandlingen din av brystene mine har fått det til å krible i hele meg, hvert strøk av dine følsomme fingre gir meg frysninger, hvor alt samler seg i trusa… Du legger deg ned bak meg, kysser meg i nakken, nå er begge hendene dine på brystene, et i hver hånd. Klemmer, stryker… Den ene bak for å løsne, er det greit hvisker du, mhm, svarer jeg, mens jeg stryker armen din. Dette og…? Fingrene dine tegner sirkler ned mot bukselinningen, du småbiter meg i nakken, masserer brystet mitt. Hm, la meg tenke…

Jeg snur meg mot deg, ser alvorlig inn i øynene dine, kåte blikk møtes, kysset er forsiktig, ømt, omsorgsfullt. Hendene dine stryker meg nå over ryggen, baken, lårene, jeg presser meg mot deg, presser munnen din mot min, ivrig nå. Du tar tak i låret mitt, drar det over deg, slik at pikken din, som jeg kan konstatere er hard og klar, søker musa mi… Som jeg har lyst på den!!

Tar tak i t-skjorten din og drar den over hodet ditt, brystkassen din er deilig, akkurat passe muskuløs, ikke for hårete, huden myk og varm… Du gjør det samme med meg, bhen forsvinner samtidig, du slikker på en brystvorte, stryker den andre, småbiter, suger… Jeg gnir meg mot deg, gisper, tar tak bak hodet ditt og holder deg fast, med et bein på hver side av hoftene dine presser jeg underlivet mitt mot ditt.

Du trekker ned glidelåsen min, river ned buksen og trusen i en bevegelse, mens jeg river opp knappene i din, drar ned bokseren slik at pikken din slipper fri. Begge har det travelt nå, jeg drar deg ned over meg, råkliner med en hånd på baken din for å styre pikken din mot musa mi. Med en hånd på siden av hodet mitt støtter du deg mens den andre leder pikken mot åpningen, som er våt og klar og varm, jeg stønner utålmodig. Jeg vil ha deg inni meg, du er så stor og hard, ta meg hardt, jeg vil ikke vente…!! Stivner til når du støter inn, hardt og deilig, slenger beina rundt deg for virkelig å kjenne deg inntil meg.

Du trekker meg fram på kanten av sofaen, sklir ned på gulvet og stiller deg på kne foran meg, og kjører pikken inn igjen, det er rått og vilt, vi har begge ventet så lenge, du tar tak rundt hoftene mine og trekker meg mot deg for hvert støt. Jeg kjenner det bygge seg opp, fitta trekker seg sammen og i en flom av kåtsafter kommer jeg, bøyer ryggen, skjelver i beina, verden blir borte. Etter noen få støt kommer du også, sprøyter meg full, du rykker til og ansiktet ditt fortrekkes i en grimase av nytelse.

Vi kryper tett inntil hverandre i sofaen, jeg ligger med ansiktet inn mot brystet ditt, nyter lukten av mann og sex. Hm, ser ut som vi må se filmen på nytt, tror vi gikk glipp av en del handling, hvisker du mot håret mitt. Jeg ler, og kysser brystvorten din. Du kan jo prøve deg, sier jeg bare, og egler meg ennå litt nærmere. Hm, har nok noen andre filmer og som er verdt og prøve, nevner du tankefullt, mens du stryker meg på ryggen…

Jeg skvetter til når jeg kjenner regnet i ansiktet. Det er helt mørkt nå, og det er kaldt. Skjelvende reiser jeg meg, og begynner å gå bortover stranden. Ser på mobilen. Det virket så ekte… Jeg er gjennomvåt i trusa, og kroppen skriker etter å bli berørt. Displayet er tomt… Den ene tåren som renner nedover kinnet blander seg med regnet. Det er på tide å komme seg hjem… Og å komme over deg.