onsdag , 20 juni 2018
Forside / Hetero / Forfatterinnen del 1 – Aldersforskjell

Forfatterinnen del 1 – Aldersforskjell

Forfatterinnen del 1 – Aldersforskjell :

Jeg nådde frem til prestegården sent om kvelden. En hustjener åpnet dørene i hovedhuset så snart vognen hadde stanset. Lyden av de harde trehjulene mot grusen hadde nok båret bud om min ankomst. Like etter kom prosten ut. Med et varmt smil og en stødig hånd hjalp ham meg ned av vognen. Han var en røslig mann rundt de femti, med velpleiet kinnskjegg og kvikke, vennlige øyne. Han bød meg galant sin arm mens tjenere tok hånd om min bagasje.

Innenfor ble jeg mottatt også av den unge prestefruen. Som ryktene hadde sagt, var hun tydelig av den sarte sorten. Meget tynn om livet, og enda noe blekere i ansiktet enn moten krevet, sa hun seg likefullt lykkelig over mitt besøk. Med sine knapt tyve år hadde det naturligvis ikke vært den enkleste sak i verden for henne å tre inn i rollen som prostefrue – særdeles ikke med hensyn til den anselige aldersforskjell mellom henne og husbonden. Hans omgangskrets tilhørte utvilsomt også den eldre generasjon, og for henne var nok en følelse av ensomhet og fremmedgjorthet hyppig til stede når selskapeligheter og andre sosiale utfoldelser forestod.

Men på denne aftenen når jeg, forfatterinnen fra hovedstaden, skulle gjøres stas på, utførte den unge husfruen sine plikter på omhyggeligste vis. Det var nærliggende å tro at min alder, så mye tettere på hennes egen, representerte en etterlengtet avveksling. Både fogden, amtmannen og dommerfullmektigen med fruer var til stede på velkomstmiddagen, og jeg må innrømme at jeg ikke helt var forberedt på den tilsynelatende velstand og eleganse småbyens øverste lag kunne fremby for å ære en enkel omreisende kvinne. Måltidet, sikkert og vant servert av en tallrik tjenerstab, ville etter mitt skjønn tåle enhver sammenligning med kosten til landets fremste godseiere og ministere. Lokalt vilt og traktens egne gårdsprodukter var blitt tilberedt på meget kyndig vis og den tilhørende vin var både svært kostbar og ytterst smakfull. De distingverte herrene rundt bordet visste å konversere med både eleganse og vidd. Såvel antikkens mestere som også mer moderne skjønnånder ble treffsikkert sitert, og selv om jeg med min bakgrunn var i stand til å følge opp med både replikker og et og annet parerende sitat, var det tydelig at både den unge vertinnen og de aldersstegne fruene rundt bordet knapt kunne henge med på den slags intellektuelle krumspring. De eldre fruene var likevel til heder for sine menn ved sine vel innøvde fakter og gester – en velplassert trillende latter til en litterær vittighet – et gisp av påtatt anfektelse over en vovet antydning. Også vertinnen forsøkte etter beste evne å spille sin tiltenkte rolle, men gjennom øyekroken var det lett å fastslå at situasjonen var blitt henne ubekvem og anstrengende. Hennes unge smil var stivt og lukket. Ofte slo hun blikket ned, og de smale, nakne skuldrene hevet seg som i beskyttelse mot en kald vind.

Men det slo meg hvor omtenksom og forekommende prosten var mot sin unge kone. Før desserten passet han selv på å reise seg og hylle hennes bare hud inn i et vakkert sjal. Hun snudde seg og smilte trett og litt anstrengt ut i luften, dog uten å møte hans blikk. Han strøk henne bare lett over overarmen, strålte glad mot forsamlingen og avleverte en både humørfylt og lærd improvisasjon av en hyllingstale. Jeg lo litt beskjemmet, men også smigret. Prosten var ikke uten grunn kjent langt ut over landsdelen. Han gikk ikke bare for å være en av sin tids mest beleste geistlige, men også som en moralsk ledestjerne for de fremvoksende generasjoner.

Kanskje derfor var det de enkelte gnisninger jeg senere kunne spore både mellom prosten og hans unge frue, og mellom ham og enkelte av tjenerskapet, falt meg slik i øynene. Etter at de øvrige gjestene hadde tatt avskjed sent om aftenen, tilbrakte vertskapet og jeg en stund i røkerommet. Prosten nøt en kraftig konjakk mens hans kone og jeg begge hadde blitt budt en svak sherry. Det var påfallende at prestefruen knapt møtte sin husbonds blikk under hele vår samtale. Og en helt ung kammerpike, som stod for serveringen av drikkevarene, fremviste bemerkelsesverdige stive bevegelser hver gang hennes trippende steg brakte henne i husherrens umiddelbare nærhet. Jeg lot meg naturligvis ikke merke ved noe av dette, men forfatterinnens aldri hvilende nysgjerrighet hva angår menneskelige mellomværender fikk meg til å tenke mitt.

Tilfeldighetene ville det slik at noen av mine antagelser ble bekreftet allerede samme natt. Jeg våknet om natten ute av stand til å sove, og vandret ut i hallen for å lete opp min enda ikke utpakkede bagasje for å finne noe egnet lektyre. Tilstøtende oppbevaringskottet, der jeg romsterte for å finne mine eiendeler, var åpenbart et pikekammer situert. Plutselig lyste det opp fra et kvisthull, og da jeg satte øyet inntil, så jeg direkte inn i kammeret til den selvsamme piken som hadde servert oss aftenpjoltere. Men nå var det prosten selv som hadde skrittet inn i rommet. Han holdt en brennende nattlampe i hånden, og i lyset fra den så jeg hånden hans ruske i den hvilende skikkelsen på en smal seng. Revet ut av søvnen så den purunge pikens forskremte øyne opp mot husets herre. – Tenn lampen din også, så jeg får se deg godt, sa han med sin dype stemme.

Med nervøse bevegelser gjorde den spedlemmede piken som han sa. Både sengen og piken trådte klarere frem i lyset, og jeg kunne se hvor anspent hun var. – Så nå, ta av deg nattskjorten, brummet prosten mildt.

Pikens tynne fingre søkte mot snøringen i brystet. Først nå la jeg merke til hvordan bysten hennes motsa inntrykket av en helt spinkel pike. Og etter at hun hadde fått viklet snorene fra hverandre og de nakne brystene ble avdekket, forstod jeg bedre hvorfor prosten hadde bedt henne ta den av. Hun var like stor der som hun var liten i resten av kroppen, og de skalv som tunge frukter på den unge kroppen. Prosten pustet allerede tungt, og jeg var ikke overrasket nå over å se at han hadde løftet ut sitt eget lem fra buksene. Det kneiste ut mot henne, og han strøk det kjærlig.

Ta den nå. sa han med hes røst, – stryk den og vær god mot den.

Pikens tynne fingre la seg nølende rundt ham, dette var ikke første gang hun hadde blitt bedt om dette. – Så ja, se meg inn i øynene, og stryk på prosten, vær god mot meg.

En stund kunne bare den tunge pusten hans høres, mens piken på nølende vis trakterte ham. Men etter litt tok han et skritt fremover og dyttet lemmet mot pikens lepper. – Kyss meg nå, på prostestaven, gjør kysset vått og varmt.

Jeg så skammen lyse i pikens ansikt før hun åpnet munnen så vidt og tok husherrens grove redskap mellom leppene. – Så ja, brummet han lavt, kyss meg vått og varmt.

Like etter strøk han selv hardt lemmet et par ganger, han ynket seg grovt, og mens lemmet pekte mot pikens tunge bryster, rykket det og hans varme stråler falt på pikens nakne hud, regnet over de unge brystene, den nakne halsen, hodet, håret, pannen.

Han ristet i lemmet sitt, de siste dråpene falt på pikens seng og teppe, han tørret det av i det mørke håret hennes og trakk seg unna. – Gud signe deg, barnet mitt, sa han og forlot henne uten et videre ord.

Jeg smilte litt vemodig der jeg satt i skjul og betraktet den forlatte og tilsølte piken. Fjetret satt hun i lampeskjæret mens strømmer av prostens safter rant nedover hennes bryster og smale mave.

Når hun kom til sans og samling igjen var hennes første instinkt tydeligvis å fjerne spor etter skammen hun følte skylle gjennom kroppen. Hun brukte et tørkle til å stryke bort den tykke sevjen fra ansikt, bryster og mave. Men deretter måtte hun ordne varmt vann for å vaske bort alle rester. I håret hadde en tykk klump spredt seg godt, og både sengetøyet . teppet og nattklærne var tilsølt. Med brennende kinn gikk hun til arbeid. Jeg forstod godt at hun for enhver pris ikke kunne la seg avsløre med den slags spor av husets herre på sin kropp eller eiendeler, og mye av nattesøvnen hennes var nok nå tapt.

Jeg rystet litt medlidende på hodet mens jeg forflyttet meg lydløst ut av rommet og opp på mitt eget kammers. Slik er nå en gang tjenestefokets lodd. Noen stor synd var det ikke prosten hadde begått, etter mitt skjønn. Noe fullverdig sengebesøk hadde det ikke vært tale om. Pikens dyd var urørt, og ingen stor skade skjedd. Jeg kjenner menns natur godt nok til å vite at vitale impulser kan trenge seg kraftig på, selv hos kirkens tjenere, og da gjelder det å tøyle det på en måte som er til så lite besvær for øvrigheten som mulig. Her hadde piken vært til god hjelp for prosten. Hadde det ikke vært for mitt ikke forutsette besøk i oppbevaringsrommet, hadde ikke en sjel fått kjennskap til nattens tildragelse, det hadde vært en sak i fortrolighet mellom en kammerpike og hennes prost.

Av naturlige grunner hadde ikke detaljene vedrørende mitt besøk i småbyen vært gjenstand for konversasjon aftenen forut og ei heller ble disse berørt under det overdådige morgenmåltidet tjenerskapet hadde stelt i stand til morgenen etter. Prestefruen gav fortsatt et inntrykk av legemlig skjørhet og sjelelig beklemthet. Prosten selv derimot var beåndet og i overstrømmende humør. Etter bordbønnen la han ut om egnens fortreffelighet og øste de varmeste anbefalinger om det ene historisk minneverdige stedet etter det andre. Han lovte at en vogn forspent med fire hester ville stå til min disposisjon gjennom hele oppholdet, og var beredt, så sant hans øvrige plikter tillot det, til å ledsage meg som lokalkyndig omviser både til den ene og den annen severdighet. I mitt stille sinn mintes jeg hans entusiasme fra de foregående små timer, i den yngste kammerpikens soveværelse, og gav ham det jeg antok måtte fremstå for ham som et hemmelighetsfullt smil.

Vært første stoppested den dagen var imidlertid avtalt lang tid i forveien, og den egentlige foranledningen til mitt besøk i egnen. I mitt arbeid med spirituelle historier fra vår egen tid, inspirert av Herrens egne gjerninger på jorden, hadde jeg lenge ønsket møter med dem Bibelen kaller skjøger, vår tids løse fugler og falne kvinner. Det var viden kjent at prosten søkte å gå i Herrens fotspor her. I stedenfor å støte de falne kvinnene fra seg, ønsket han å løfte deres blikk mot Guds herlighet og være deres hyrde. En følge av dette var at driften av byens gledeshus, til forskjell fra andre steder i landet, hadde fått holde frem. Prosten hadde insistert på at det var bedre om kvinnene som virket der av egen vilje søkte Herren og et renere liv, enn at de jordiske myndigheter fordømte dem og drev dem til fortsatt synd i de skjulte rom. Hver dag påtok han seg veiledning med de unge kvinnene i syndens etablissement. Han samlet utvalgte av de lettlivede piker rundt seg i et avsondret rom og med Bibelen i hånd og sin salvesesfylte røst førte han dem i bønn og andakt.

Jeg overvar dagens bønnestund i et søtlig parfymert og overdådig drapert sengekammers i etablissementets øverste etasje. Tre av husets vertinner var med oss denne dagen, og vi tok alle hverandres hender og vendte ansiktene våre mot oven. Jeg følte meg båret av prostens dype røst, en melodisk drønning som påkalte himmelens makter og den hellige ånd. Kvinnene som var med oss var alle meget unge, bare nylig slått inn på fordervelsens vei, og i deres skjendige bekledning stod de i sterk kontrast til meg og mitt ytterst tekkelige antrekk og ikke minst til prosten selv, med sin langt høyere alder og moralske autoritet.

Andakten var inderlig følt og formidlet, og jeg følte meg spirituelt løftet av de skjønne ord og fraser som prosten lot bølge mellom sjelene våre. Likevel unnlot jeg ikke å legge merke til hvordan først den ene og så den andre av pikene av og til kunne forfalle til kurtiserende fakter og innøvde lokkeblikk når de henvendte seg til prosten. Men sjelelig sterk som Herren selv, førte han videre ordet, han søkte uavbrutt å hamre inn i dem budskapet om Guds kjærlighet, hans nåde, hans barmhjertighet. Da tiden var snart omme, trakk han meg til side og forklarte at han trengte tid med pikene alene. I intim fortrolighet håpet han å nå inn til deres unge hjerter, åpne dem for Herren.

Jeg bøyde meg naturligvis for denne henstillingen og trakk meg diskret ut av kammerset. Litt i villrede stod jeg i en korridor med mange dører. Døren til neste kammers stod på gløtt, og da jeg skjøv døren forsiktig opp, forstod jeg at det var forlatt for øyeblikket. Her måtte det være bedre å vente enn i alles påsyn utenfor. Jeg gikk inn og satte med ytterst på en stor myk seng med røde tepper.

Men like etter trengte lyder gjennom fra den andre siden av veggen, fra kammerset der prosten hadde ført sin bønn og andakt. Jeg reiste meg og gikk tett inntil. En kvinkende lyd fikk meg til å hoppe til. Og det var da jeg så den skjulte luken. Det var en liten skyvedør, innfelt i veggen, nesten usynlig. Nå dyttet jeg forsiktig på et håndtak. Nesten uten lyd åpnet skyvedøren seg og avslørte et lite vindu inn til prostens kammers. Uten å våge å trekke pusten bøyde jeg meg for å finne ut hva som gikk for seg.

Sjekk også

Den mooorsomme festen

Den mooorsomme festen: nå skal jeg fortelle om en kveld jeg var på fest. Jeg …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *