søndag , 25 februar 2018
Forside / Erotiske noveller / Den kjære nettvennen min – Del 1
Han tvang meg til å åpne munnen som jeg forgjeves prøvde holde igjen. Der sirkulerte han tungen sin og lekte med min av alle kunstens regler

Den kjære nettvennen min – Del 1

Den kjære nettvennen min – Del 1

Det kriblet i magen. Jeg sto nå på en avtalt møteplass med en nettkompis jeg hadde blitt kjent og fortrolig med. Den egentlige grunnen til at jeg hadde bestemt meg for å møte ham var at jeg hadde bestemt meg for å studere nettopp det stedet han levde. Vinden blåste og skyene tydet på regnvær. I følge min gode mor var det aldri et godt tegn. Klokken passerte over syv (som var den avtalte møtetiden), og han hadde fremdeles ikke kommet.

Skuffet skjønte jeg at han ikke ville komme og så ned på den asfalterte grå veien. Til helvete med ham! Jeg snudde meg brått og skulle til å traske av sted før regnet slo til, da jeg gikk i en fyr som sto bak meg. Jeg så forferdet opp mens jeg kom med små unnskyldninger for at jeg ikke hadde sett meg for. Et par gråblåe øyne stirret ned på meg med en påtatt streng mine, (kanskje det var for å skjule at øynene var så røde og tåresprengte?) Likevel skimtet jeg et smil om munnen hans: «Catwoman?» – nicket mitt. Jeg smilte tilbake og nikket.

Jeg fikk ikke engang tid til å få sett ordentlig på fyren før han ga meg en lett, men stor klem. Jeg kjente hvordan brystkassen og den øvre del av magen hans presset seg mot brystet mitt. Et sekund holdt jeg pusten. Jeg er av den sjenerte typen, hadde også bare jentevenner, så ingen mann utenom familien hadde orket bry seg gi meg en slik vennlig klem før. Jeg følte odøren av en stram mannekropslukt og en lett parfyme. Han slapp meg. Smilte igjen, denne gangen slik at jeg kunne se de blendahvite tennene hans. «Forlat forsinkelsen,» han tok begge hendene mine i sine, «men det kom noe helt idiotisk i veien.» Igjen la jeg merke til de triste øynene, men så ble blikket muntert igjen.

Han brakte meg hjem til leiligheten sin og på veien dit, la jeg merke til den høye skikkelsen, de brede skuldrene, den fine holdningen og de myke bevegelsene. Og slevfølgelig kunne jeg ikke unngå at han hadde smak når det gjaldt både herreparfyme og klær. Han hadde på seg en slik en fløyelsjakke som var en lys beige med litt hvit mykere stoff. Da jeg entret entreen så jeg hvor rotete det var i leiligheten og følte en liten skuffelse bre over meg. Så la jeg merke til mye tomrom i leiligheten. «Jeg får like godt bare si det, jeg har slått opp med kjæresten min, Trude.» Han snudde seg og hengte opp jakken for å skjule at tårene presset fram igjen. Trude – hun har vært sammens med ham helt siden attenårsalderen, og nå, etter fem gode år, hadde hun forlatt ham. Jeg visste ikke hva jeg skulle si så jeg la bare medfølende en hand på skulderen og klappet ham forsiktig. Han snudde seg mot meg, et plutselig dyrisk blikk fór over ham. «Går det bra med deg, ehm, Fantomet?»

Det gikk opp for meg at etter to års trofast samtale hadde vi aldri fått vite hva den andre het. «Fredrick, heter jeg. Nei, det går ikke bra. Ser det ut som om det går bra? Jeg griner som en liten drittunge.» «Ikke si sånn, det er godt å få det ut…» Han ignorerte det jeg sa og satte seg i den brune sofaen som så ganske gammel og slitt ut. «Jeg fikk ikke med meg,» han drakk av en allerede åpnet ølflaske, «hva det var du het for noe?» Jeg gikk bort og satte meg ved siden av ham, litt nølende svarte jeg «Jannicke.» Vi satt ganske nært hverandre og jeg følte igjen at jeg holdt på slutte å puste. Ansiktet hans hadde slike fine og godmodige, dog rastløse trekk. Rynker syntes også. «Du har et fint navn, Jannicke.» Han flyttet seg nærmere meg og la en hand oppå låret mitt. Jeg sa ingenting til det, men først nå la jeg merke til den lette ølstanken fra munnen hans. «Takk, du har også et fint navn, Fredrick.» Så bøyde han seg sakte ned mot meg mens han listet den ene handen kjærtegnende gjennom håret mitt. Han siktet mot halsen og behandlet den med fjærmyke kyss. «Hva er det du gjør?» Spurte jeg i en lett tone, men torte ikke røre på meg. Jeg holdt pusten igjen. «Er det ikke helt klart hva jeg gjør?

Jeg prøver drukne kjærlighetssorgen i armene på en annen forhåpentligvis velvillig kvinne.» Jeg var sjokert. Han stoppet behandlingen og så på meg med kalde øyne. «Jeg hørte hvordan du sukket da jeg ga deg den vennskaplige klemmen. Det virker som om vi begge fysisk forstår den andre og kan gjøre hverandre en tjeneste. Bjørnetjeneste.» Jeg reiste meg solutt opp og jeg følte hvordan sinnet steg i meg. Hva var det han innbillet seg? At jeg skulle være tjenestehora hans? «Hva er det?» spurte han. «Du ser opprørt ut?» Så medfølende jeg kunne være forklarte jeg ham at dette var galt. Og hvis han i det hele tatt respekterer vennskapet vi har holdt, så skulle han ikke gå sløse det bort ved å gjøre noe vi begge kom til å angre på. For etterpå kom dette usalige pinlige momentet. Han bare fnyste av det jeg hadde å si. «Dessuten er du full.» «Ikke så veldig.» Han nærmet seg meg igjen og denne gangen med et ekte røverkyss.

Han tvang meg til å åpne munnen, som jeg forgjeves prøvde holde igjen. Der sirkulerte han tungen sin og lekte med min av alle kunstens regler. Jeg sukket høyt. Dette hadde jeg faktisk lenge fantasert om. For jeg gikk ofte rundt og trodde han var min sjelevenn. Men dette, nei, dette virket galt. Han utnyttet meg. Jeg dyttet meg unna ham med all min styrke: «Jeg skulle så veldig gjerne trøste deg over dette, få deg til å smile, men ikke på denne måten! Vær nå fornuftig…» Jeg hadde begynt med en fort talegang, men på slutten saknet det. Han så på meg på en veldig underlig måte. Begjærende? Uff, jeg krympet meg. «Forlat igjen, kjære lille venn!» Han reiste seg og kom bort til meg hvor han ga meg en varm klem. Tårene presset på hos meg. Og jeg gråt høylytt mot brystkassen hans.Han strøk meg over håret og hvisket små trøstende ord til meg. «Så dum jeg er, Jannicken, få oss begge til å gråte som små barn i kveld.» Denne milde tonen var så fin å ha rundt seg. «Det er bare det at Trude bare slo opp sånn helt uten vidre og jeg klarer bare ikke fatte det.» Trude. Hun kunne ikke trøste ham. Det var min oppgave nå. Og jeg kunne ikke gi ham den trøsten han følte at han trengte.

Han skulle til å slippe meg, men jeg holdt fast tak. «Ikke slipp,» hvisket jeg. Han så overrasket ned på meg. Han sa at han bare en tur måtte på do. Så da så jeg til mitt. Når han skulle komme tilbake, så skulle jeg kunne trøste ham. Jeg la meg ned i en fristende stilling på den utslitte sofaen og pusket til håret mitt…

Sjekk også

Gammel mann, ung kåt jente – Aldersforskjell

Gammel mann, ung kåt jente – Aldersforskjell : Helt siden jeg var tretten år gammel, …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *